Om julekalendere og unnskyldninger...

Her sitter jeg, helt uskyldig, og ALENE i sofaen min. Jeg har en julekalender på veggen og en i stolen. I morgen er det første desember. Det klør i fingrene. Jeg finner på unskyldninger for å åpne pakkene. "Utålmodig" var han fines ord.. Men jeg kan da klare å holde meg til 1.desember sånn som alle andre kan? Kan jeg ikke?
Er det lov å klemme? SELVFØLGELIG er det (ikke!!) lov å klemme. Den på veggen er det lettest å la seg friste av. Et ørelite glimt ned i en lomme. Uinnpakket?? What? Du kan da ikke gjøre det mot meg kjære!
Jeg går bort fra veggen. Det river i meg. Hva med 4.desember. Hva er det der? Lov å kikke? Men nei, det er IKKE lov! "Tankan dem riv i mæ... ka vil fremtida gi...?". Pakka fra mamma er genial. For meg. Der må jeg rive av et papir for hver dag. Det gjør det nærmest umulig å jukse. Det blir for dumt å måtte ta hvert papir forsiktig av, bare for å se, og så putte alt tilbake på plass. Det måtte tatt mye tid. Og mye teip. Når jeg tenker etter er det ikke umulig.. Men NEI, jeg klarer å motstå fristelsen. Jeg klarer da å vente!!
Men så, underet, jeg skal jo til Oslo i morgen! Og blir der hele onsdag! Da er jeg jo ikke hjemme til å pakke opp julekalenderen. Noe så trist!! Er ikke annet å gjøre enn å åpne den i dag (tenker jeg). Og som kjent er jo andre desember etter den første... I lag-på-lag kalenderen må jeg jo da åpne to papir. Det er jo selvsagt! Så der er jeg kommet til 2.desember. Slet litt mer med vegg-kalenderen. Der kunne jeg jo bare tatt den 2.i lommen merket med 2tallet. Men etter nøye overveielse fant jeg ut at det var bedre å begynne på begynnelsen. Så der er 1.desember åpnet og puttet i munnen. Borte. Litt må det fordeles ja.
Så her sitter jeg. Glad og fornøyd. Åpnet julekalenderen, og endatil ikke snikkikket på flere ( enn to til). Og de sier jeg er håpløs på slike ting? DET forstår jeg ikke!! Hva kan vel glede dere mer enn å gi til en slik ivrig mottaker?:)