Pappa og paraplyer..

Et lite innlegg om min far i et nøtteskall:
Etter kirkebesøk og søndagsmiddag sier pappa: "nå hadde det vært greit om du Marte og mamma kunne hjelpe meg bittelitt." Ok, ingen problem var svaret fra oss. Det er jo tross alt flott at han lager nytt bad og tak og div på huset. Litt hjelp skal han sef få. Men det regnet. MYE.. "Må jeg skifte og ta på meg rengtøy??", spurte jeg. Det trengte jeg ikke. Jeg kunne bare ta en paraply med meg ut var svaret.
Jaja. Vi kom oss ut og oppgaven var som følger: Holde en planke på plass ved takenden, mens han tilpasset den og spikret. Ingen umulig oppgave. MEN når man må strekke seg og holde begge hender høyt i været for å få et skikkelig grep som min far bedyret var den rette måten å gjøre dette på, så nytter det iallefall ikke med PARAPLY. Og det tok sin tid. Regnet høljet ned. Og det rant.. Inn ved aremene og nedover til magen.. og ned nakken. Der stod jeg i søndagskjolen med maskaraen rennende nedover.. haha..
Men det ble bra da. Jeg ble våt. Pappa er fornøyd. Jeg klager ikke. Bare statuerer et eksempel. Min far bor i et nøtteskall:)