Savne-dag....!

Midt oppe i alt som er fint og flott i Grimstad, lider jeg av og til av akutt savn etter bestemte personer. Sånn har det alltid vært, jeg har savnet dem som ikke er hos meg der jeg er. Jeg husker enda den ubeskrivelig følelsen av mamma-savn da jeg var i USA. Mitt første ordentlige møte med savn. Og etterhvert som jeg har flyttet rundt omkring har den følelsen fått stor grobunn i møte med mange fine mennesker. Jeg kan ikke være alle steder på en gang, og det er litt trist. Det er baksiden av å være glad i andre. Og forsiden, altså medaljen. Savn er litt sårt og hos meg fremkaller det klump i halsen og tårer i øyekroken. Arild kan spørre meg om hva det er, og jeg kan svare "savn".. Et enkelt ord. Men likevel så komplekst. Alle har følt på savn iblant, og den aller, aller verste er savnet av en venn. Men så er det egentlig det beste savnet også! Det er godt å vite at jeg har venner og familie som er savne-verdige! Jeg skal ikke ta det for gitt og føler meg heldig. Etter å ha kjent på savnet en stund, tenker jeg også på hvor godt det er å møte igjen personer jeg har savnet en stund. Og så blir jeg litt glad inni meg av det. Og så får jeg litt mer klump i halsen.. Kjenner du følelsen?

Jeg vet det er farlig, farlig å nevne navn, fordi det er så lett å glemme noen. Men i dag har jeg en savne-dag, så da skal jeg jommen meg også fortelle hvem jeg savner i dag!
I dag savner jeg spesielt de fine menneskene som bor i Stavanger. Jeg savner ettermiddagsturene til byen med Guro, dårlig middag på OBS-cafeen og turene til Sandnes. Jeg savner Johanne og Ylva og de fine cafe-turene våre og treningen som gikk rett i dass. Jeg savner Inger Johanne og den gode maten og de fine samtalene våre. Jeg savner Gudrun og det gode humøret og den livlige praten (Sigrid har jeg ikke blitt kjent skikkelig med enda, men hun havner nok her hun også). Jeg savner Henrik og for den lune humoren. Jeg savner Anette og de fine turene på kilden og i byen. Jeg savner Linda og middagene og besøkene. Jeg savner Anita og Eirik og gjestfriheten. Jeg savner Ragnhild, Mariann og de andre fine folkene på jobb. Jeg savner oldemor Inger og de smårare besøkene. Jeg savner onkler og tanter som jeg ser altfor sjeldent. Jeg savner Marianne og Thomas og de gode samtalene. Jeg savner Marianne og Kurt og de fine barna. Jeg savner egentlig Stavanger.

Enda litt lenger vest er det en hel svigerfamilie å savne! Glede! Jeg savner Solveig og Eddi og den gode hjertevarmen der. Og så kjenner jeg litt ekstra på følelsen av at de savner Amanda så mye. (Og der ble klumpen til en enorm potet...). Jeg savner Elisabeth og det fantastiske humøret. Og Espen og tørrvittighetene og sjarmen. Jeg savner Fredrik og det gode smilet og de åpne dørene. Jeg savner oldemor Judith og pannekakene og de høylytte familiesammenkomstene.
Jeg savner Hege, besøkene og de fine kaffestundene. Jeg savner Gjertrud og kaffen og babysangen og turene. Jeg savner Åse og smilet og det fine huset og praten.

Og mens jeg er inne i min savne-boble, kan jeg også nevne at jeg savner: Eldar og de småtørre kommentarene og onkel-sjarmen. Jeg savner Silje og kreativiteten og smilet. Jeg savnerTorjus og praten og vinen. Jeg savner Pernille og de daglige kafe-turene og hjertevennskapet. Jeg savner Marit og vennligheten og samtalene. Jeg savner Marthe og Pål og USA og utageringen og varmen. Jeg savner Arne Martin og inkluderingen og kjaddringen. Jeg savner Unni, sjokoladen og forståelsen.

Dere som er nevnt her er ikke innen umiddelbar rekkevidde og jeg savner dere! I den store sammenheng har det kanskje ikke noe å si, men i den lille sammenhengen, ved kjøkkenbordet i Skjærgårdsveien, har det mye å si! Takk for at du er savne-verdig!
Og er du ikke nevnt her i dag, kan det godt være at du er savnet i morgen. Dagene er ikke like. Og savne-dager er heller ikke like. Ta deg litt tid å tenke på dem du savner. Det er godt-vondt og vi trenger det iblant.
Og tenk på at akkurat DU er savnet -av en eller anne- hele tiden!

Klemmer fra savne-petrine i Holvika